I går så jeg Ibsen-stykket Kongsemnerne i Kulturhuset i Otta. Det var det dristigste og noe av det beste jeg har sett fra en scene noen sinne. Allikevel forlot halve salen stykket i løpet av første akt. Jeg forstår godt hvorfor.
Hva i huleste er dette? Foto: Yury Rogachev
Kongsemnerne er et klassisk, historisk middelalderspill. Ibsen skilder maktkampen mellom Håkon Håkonson og hertug Skule – en bitter strid om kongemakten i Norge. Søndag ettermiddag kom jeg tilfeldigvis over Kongsenmernes side på Facebook. Men til tross for middeladertematikken, så bildene av stykket så ut som noe som kunne vært tatt rett ut av Rocky Horror Picture Show:
Jeg hadde aldri sett dette stykket oppført før, så dette måtte jeg få med meg.
Det å sette opp et relativt ukjent Ibsen-stykke i Otta er oppsiktsvekkende nok i seg selv. Men dette er ikke et hvilket som helst stykke: Det varer i hele seks timer. Jeg tenkte: Er dette fullstendig galskap? Forventer de virkelig at sindige norddøler skal vie seks timer til et historisk drama en søndagskveld? Skal ikke kulturlivet her oppe handle om danseband, torader og bygderevyer?
Herregud. Seks timer med historisk drama. I Otta.
Jeg var klar for å gi fordommene mine en real nesestyver. Jeg kastet meg rundt og hev meg i bilen med kurs for Kulturhuset i Otta. Tiden ble så knapp at jeg måtte droppe middag. Det gjorde ingen ting, for utenfor ventet et liten vikinglandsby, med skuespillere og statister, inkluder geiter, med dansing, rømmegrøt og spekemat. Alt i gjennomført middelalderstil.
Publikum ble først trukket rundt på et vikingskip og siden ført inn i kulturhuset. Der ventet en svært forseggjort og sirlig utsmykket scene.
Viktige stikkord for de første to aktene er: Papp, papp og papp. Jeg gjetter på at samtlige butikker i Otta-traktene er tømt for papp i forbindelse med forestillingen.
Jeg må innrømme at jeg har aldri sett så mye papp i et teaterstykke før. Til å begynne med var jeg skeptisk: Det tok litt tid å vende seg til at mesteparten av stykket fremføres av skuespillere som gjemmer seg bak pappfigurer, men etterhvert framsto figurene stadig mer levende: litt som å lese en velskrevet roman, der det er opp til leseren å skape mentale bilder. Samtidig bygget alle pappfigurene opp under forventningene til stykket og skapte en lengsel etter å se levende skuespillere på scenen.
Dessverre hadde ikke så mange mange tatt turen for å se stykket. Jeg antar at vi var litt over 20 publikumere til å begynne med. Det var nok flere på og bak scenen enn i salen. Jeg anslår at ca. halvparten av publikumerne forlot stykket i løpet av første akt, og jeg må innrømme at jeg forstår dem. Ikke alle har tålmodighet til å bruke seks timer til å se på pappfigurer en søndagskveld. Heldigvis er jeg en av dem gadd å henge med gjennom hele stykket.
Kongsemnerne er et stykke jeg aldri kommer til å glemme – et absolutt must å få med seg. Dette er lett det dristigste som er satt opp en scene i Gudbrandsdalen noen sinne, og det havner lett på topp 10 teateropplevelser for min del. Det er vanskelig å si nøyaktig hvorfor. Stykket hadde en litt treg start, men det tok seg opp mot slutten. Ting er ikke alltid det de gir seg ut for å være.
Du har to muligheter til til å få med deg stykket: 14. og 15. august i Kulturhuset i Otta.
Ikke spør hvorfor. Bare gjør det.
“#Elgfie” med skuespillere etter forestillingen.
